mandag 30. august 2010

ANOTHER EXISTENCE




















Her, ytterst i havgapet, har et par familier funnet levemåten i generasjoner. Fiske, med litt jordbruk i tillegg, har vært tilstrekkelig. Her har barn vokst opp, rop og barnelatter har fylt hverdagene. I uværsdagene med kuling og sludd har huset gitt ly og trygghet.
I dag er stedet fraflyttet og har vært det lenge. De gode fiskeriene som ga levemåten er borte. Sjøen var tildligere riksvegen som bandt sammen. Nå skiller den.

De aller fleste mennesker bor nå i grender, tettsteder og byer. Få der kan forestille seg hvordan det var å vokse opp å leve slik. For dem som bodde der, var det slik verden var.
Det var landet innenfor som var eksotisk.

Så nå står de få bygningene igjen og minner om en tid som var og som aldri kommer tilbake. Det kan være godt for oss andre å bli minnet på spennvidden i den menneskelig tilværelsen.

Here, on some skerries at the outer edge of the archipelago of the western coast of Norway, a few families have found a way of life for generations. Fishing, supplemented with some farming, has been adequate. Children grow up, their shouts and laughter filled the every day life. In bad weather days with gale force winds and sleet, the house  provided shelter and safety. 
Today the place is abandoned and has been so for a long time. The good fishing that gave a way of life is gone. The sea that was earlier the main road that bound together. Now it parts.
Most people now live in villages, towns and cities. Getting there can imagine what it was like to grow up to live like that. For those who lived there, it was the way the world was.It was in the country that was exotic.
So now is the few buildings left and
Here, the outer edge, a few families have found the way of life for generations. Fishing, with some farming in addition, has been inadequate. Here, children grow up, shouts and laughter of children filled every day. In bad weather days with gale force winds and sleet, the house has provided shelter and safety. 
Today is the place abandoned and has been for a long time. The good fishing that gave a way of life is gone. The sea was earlier the main road that bound together. Now it sets apart.
Most people now live in villages, towns and cities. Few there can imagine what it was like to grow up to live like that. For those who lived there, it was the way the world was.It was mainland that was exotic.
So, now are the few buildings left and reminiscent of a time that was and never come back.
It may be good for us to be reminded of the scope of human existence i our own country.


1996. Seterøya i Harøyfjorden, Møre og Romsdal.
Minolta MD. Tokina 3,5/ 35-105mm.

onsdag 25. august 2010

ROOFS AT HAVRE





















Havre (http://kunsthistorie.com/fagwiki/Havre) er et et rekketun på 35 hus organisert i  en lineær struktur langs en gate midt mellom husene. Fra tid til annen kan man rundt om i landet se leserdiskusjoner i avisene om hvilken taktekking som er den lokalt autentiske , enten det er tekking med torv, skifer eller tegl.

Men her er er prinsippet ganske enkelt:
Man tar det man har. Her kan man gjerne blande materialene så lenge taket blir tett. Enkelt og greitt.

Stygt?

Med den rikom av former, farger og materialer vi her står overfor er materialvekslingen selve kjernen i estetikken. Eventuelle krav om orden og enhet faller på sin egen urimelighet.Det er mangfoldigheten og det uforutsigbare som skaper fascinasjonen.
Så kan man spekulere over hvorfor det er det uplanlagte, tilfeldige, ikke formgitte, som ofte ansees for det det vakre.

Svaret er snublende nær:
Designeren og arkitekten har en begrenset kapasitet for det mangfoldige. Veien ut av vanskelighetene går gjennom forenkling og enhetlig uttrykk - det "stilige". Og bak det "stilige" ligger det uttrykksfattige og kjedsommelige på lur.

Så kan man i neste omgang lure på hvorfor det mangfoldige og uransakelige likevel får en slik enhetlighet og harmoni, slik vi får et glimt av her.


Havre is a country line courtyard of 35 houses organized in a linear structure along a street right between the houses. From time to time, around the country, one ca see see reader discussion in the newspapers about the roofing, of which is the local authentic, whether it is covering with turf, slate or brick.
But here is the principle is quite simple:You take what you have. You can feel free to mix the materials as long as the roof is tight.  

That's it.
Ugly?
The wealth of shapes, colors and materials and variation
of materials we are facing here, is the heart of aesthetics. Any claim in this case about order and unity falls on its own absurdity. It is the diversity and unpredictability that creates fascination here.So, one can speculate about why it is the unplanned, random, not styled, that often is considered the most beautiful.
The answer is stumbling near:Designer and architect, has a limited capacity for the diverse. The way out of trouble is going through simplification and uniform expression - the "stylish". And behind "stylish" is the expressions poor and tedious on the sly.
So one can, in turn, wonder why the diverse and inscrutable still getting uniformity and harmony, as we get a glimpse of here.


2003.02.25. Havre, Osterøy, kommune, Osterøy, Hordaland.
Minolta DiMage 7i. Minolta 2,8-3,5/ 7,2-50,8mm APO.

fredag 6. august 2010

THE DINING TABLE IN THE DIRTHOLE CABIN (LORTHØLBUA)



























Denne bordplaten tilhører en av fløterhyttene langs vassfaret mellom Femunden og Langen.

Kobbergruvene på Røros ble utsprengt med fyrsetting. De ble først varmet opp med ild og deretter avkjølt med vann. Prosessen fikk fjellet til å sprekke opp. Man kunne da arbeide seg innover ved å fjerne de løse partiene.

Dette krevde enorme mengder ved. Etterhvert ble all skogen i nærheten borte og man måtte lenger og lenger bort for å finne skog til ved. Tømmer fra skogene rundt Femunden ble fløtt over innsjøen og fløtet til Langen og Feragen mot Røros. Det krevde et stort antall fløtere for å fløte tømmeret denne veien. Langs fløtingskanalene som var gravet ut, ble det bygget innkvartering til dem.

En slik hytte er Lorthølbua.  Her er to brede brisker, ovn og ved. Ved vinduet stårt et grovt trebord. Her har mange av dem som holdt til her skåret navnet sitt i bordplaten.

Hytten er åpen for alle. Utallige vandrere har hatt nattkvarter her. Og det er vel helst dem som har skåret navnene sine i bordplaten og ikke fløterne. De hadde nok annet å tenke på: Arbeide, spise, sove, arbeide, spise osv.

Slik er bordplaten blitt et minnesmerke over alle de ansiktsløse som har tatt inn her i tidens løp.



This table top belongs to one of the logdriver cabins along the water leading from Femunden and Langen in direction of the mining town Røros.
The copper mines in Røros was blasted with fire. They were first heated with fire and then cooled with water. The process got mountains to break up. One could then work inward by removal of the loose parts.
This required enormous amounts of wood. Eventually, all the nearby woods was cut down and one had to go farther and farther to find firewood. Timber from the forests around Femunden was floated over the lake and and via to Langen and Feragen to Røros. It required a large number log drivers to floate this amount of timber. Along the waterways dug out for this pupose, there was was built accommodation for them.
This cottage is Lorthølbua. Here are two wide bunks, stove and firewood. At window is a rough wooden table. Here, many of those who stayed here for a shorter or longer time carved their name in the table top.
The cabin is open to all. Countless hikers have had night quarters here. And it's probably those who have carved their names in the table top, and not the log drivers. They had plenty enough on their mind: Working, eating, sleeping, working, eating, etc.
In this way is the table top has become a memorial to all the faceless who have stayed here over the years.


2010.06.27 Femunden.
Olympus E-30. Zuiko Digtal 2,8/ 12-60mm.

søndag 1. august 2010

THE BLACK DIAMOND - AGAIN




















I storbyer er ofte de eldste delene de som er mest interessante, tiltrekkende og som representerer  byens opprinnelighet og egenart. I København er dette endret, i det minste i ferd med å endre seg. De moderne signalbyggene langs kanalene som det nye operahuset, det nye tibygget til Nasjonalbiblioteket, Den sorte diamant, Det kongelige teateret Skuespillhuset, skatteetatens bygg osv. har gitt sentrum en gnistrende storslagenhet som få andre byer.
Bildet over viser et utsnitt av Den sorte diamant som reflekterer omgivelsene. Genistreken er at mens andre glassbygg reflekterer himmel og skyer, så heller veggen på Den sorte diamant utover og reflekterer derfor omgivelsene på gateplan. I dette bildet, som er tatt med teleobjektiv, har fotografen den store glede å skimte seg selv blant mange andre.

In large cities the oldest parts are often  the most interesting, attractive and which represents the city's originality and uniqueness. In Copenhagen, this is changed, at least it is in the process of change. The modern buildings along the canals as the new opera house, the new addition the National Library, the Black Diamond, Royal Theatre Play House, the tax agency's building has given the center a sparkling grandeur that few other cities.The picture above shows a detail of the black diamond that reflects its surroundings. The genious stroke is that while other glass buildings reflect the sky and clouds, so does the wall of the black diamond tilt outward and therefore reflects its surroundings at street level.  
In this picture, taken with telephoto lens, the photographer has the great pleasure to catch a glimpse of itself among many others in the reflection.


2010.06.16. København.
Olympus E-30- Zuiko Digital 4,0/ 70-300m.