søndag 16. januar 2011

GASTENET TO THE QUAI

















Alle fortøyningstrossene er på plass. Skipet ligger fast til kai. Passasjerene gjør seg klar til å gå i land. Laste- og lossearbeiderne står klare med paller og gaffeltrucker. Et helt rituale som gjentas i havn etter havn dag etter dag, år etter år i all slags vær - en ofte nervepirrende operasjon.
Trossene, fire i alt, må være helt stramme, så skipet ligger støtt mot kaien.

All moorings are in place. The vessel is fixed to the quay. Passengers are getting ready to go ashore. Loading and unloading workers are ready with pallets and forklifts. A whole ritual that is repeated in port by port, day after day, year after year in all weather conditions - an often unnerving operation.
Moorings, four in all, must be completely tight, so the ship is steady at pier.


2011.01.15. Ålesund.
Olympus E-30. Zuiko Digital 2,8/ 12-60mm.

LIFELONG PASSION






















Vi har alle perioder i livet som preges av en sterk interesse for ett eller annet. Karen på bildet med sin livslange og altoppslukende interesse for Hurtigruten er et unntak i så måte. Ved hvert anløp, i all slags vær dukker han opp på kaien og tar i mot fortøyningene uten noe som helst vederlag. Trossene er ofte våte og svært tunge å få på plass.
Han kjenner alle skipene ut og inn, kjenner kapteinene og mannskapene på dem alle. Ombord er han en velsett gjest.
Det kanskje mest oppsiktsvekkende er de omfattende kunnskapene han har om både nåværende og forgangne skip, rederi, byggested, rutetider - alt det vi vanlige dødelig må benytte oppslagsverk til.

We all have times in life that is characterized by a strong interest in something. The chap in this picture with his life-long and absorbing interest in the Coastal Express is an exception in this respect. At each docking, in all kinds of weather he appears on the dock and take in the moorings without any compensation. The moorings is often wet and very, very heavy to put in place.
He knows all about all the ships from inside and out, the captains and crews in of all of them. On board, he is a velcome guest any time.
Perhaps the most striking is his extensive knowledge he has about both current and past ships, building, building location, schedules - everything the rest of us mortals need to use reference works for.


2011.01.15. Ålesund.
Olympus E-30. Zuiko Digital 2,8/ 12-60mm.

POLARLYS






















Hurtigrutens M/S Polarlys legger til kai i Ålesund. Først når skipet ligger ved kai går det opp for en hvor store dimensjonene er, selv om det er på 11 341 brutto registertonn - i maritim sammenheng ganske beskjedent. Som flytende hotell har det 479 køyeplasser fordelt på 225 lugarer. Et ganske stort hotell sammeliknet med hoteller på land.
Men hoteller på land ser unektelig mer stabile ut. Skipets høye overbygg med økende bredde oppover gjør at man får inntrykk av en svært skjør stabilitet. Men det er konstruert for vinterstormene på en av verdens hardeste kyststrekninger, har bevist sine egenskaper ved utallige anledninger og har en regularitet som man nesten kan stille klokken etter.

Coastal Express' M / S Polarlys docking in Ålesund.
When the ship is docked one can comprehend its true dimensions - it is large, even if it is at 11,341 gross register tons - in the maritime context quite modest. As a floating hotel has 479 berths spread over 225 cabins. A fairly large hotel compared to the local hotels on land.
But hotels on land looks undeniably more stable. The ship's high superstructure with increasing latitude up gives one the impression of a very fragile stability. But it is designed for winter storms on one of the toughest stretches of coastline and has proven its capabilities in numerous occasions and have a regularity that one can almost set the correct time.


2011.01.15. Ålesund.
Olympus E-30. Zuiko Digital 2,8/ 12-60mm.

torsdag 13. januar 2011

SONG IN THE SPRING?





















I vinter har jeg hatt et snes geskjeftige fjærballer i kosten. Denne krabaten her er en av dem. Gjengen har snart satt til livs 20 liter stripete solsikkefrø. De eier hverken manerer eller måtehold og lorter over alt.
Krabaten på bildet har akkurat proppet seg med frø og sliter tydeligvis med fordøyelsen.
Tror ikke jeg kan vente meg særlig lyrisk fuglesang fra ham til våren. Han ser temmelig tverr ut.
Jeg får synge selv. De har bare seg selv å takke.

This winter I have fed a score of busy feather balls. This chap here is one of them. The gang has nearly consumed whopping 4 gallons of black and white striped sunflower seeds. They have no manners and and are leaving droppings everywhere.
The chap in the picture has just stuffed himself with seeds and is  apparently struggling with the digestion.
Do you think I can expect a lyrical tune or two  this spring?. I'm sorry to say he doesen't look especially generous to me.

Maybe I should do the singing myself. The are to blame themselves.

2011.01.13. Spjelkavik, Ålesund.
Olympus E-30. Zuiko Digital 3,5/ 70-300mm.

tirsdag 11. januar 2011

THE OPERAHOUSE IN COPENHAGEN


















Operahuset i København kunne ikke vært mer ulikt det norske. Mens det norske ligger tilbakelent i avslappet, hvitkledd eleganse, kneiser arkitekt Henning Larsens bygg i trassig selvebevissthet og dristig kraft. Onde tunger har kalt det for en "flyterminal". Hva som skal være negativt ved en slik sammenligning er ikke godt å si.

Henning Larsen selv var så misfornøyd med resultatet at at ville trekke seg fra prosjektet, men ble truet med å bli stilt personlig økonomisk ansvarlig for eventeuelle kostnadsøkninger. Bak dette lå den klassiske konflikten mellom en kjent, respektert og feiret arkitekt på den ene siden og oppdragsgiveren på den annen. Av en eller annen grunn synes en del kjente arkitekter at oppdragsgiveren ikke har noe med utformingen å gjøre. De ser dermed bort fra oppdragsgiverens rett til å få et bygg han ser seg tjent med. På den annen side er det utidig av oppdragsgiveren å blande seg i detaljene etter at forprosjektet er akseptert, en innblanding som ofte har rot i at man overvurderer sin evne til å se helheten og detaljene i sammenheng - og ikke minst en mistillit til arkitekten som fagperson.
Resultatet er i dette tilfellet i alle fall storslagent, imponerende og en nasjonalopera verdig. Vi får dessverre aldri vite hva dette kunne ha blitt om Henning Larsens prosjekt var blitt gjennomført uten innblanding fra oppdragsgiverens side. Men det som kom ut av dette er i hvert fall et bygg som kan ta pusten fra noen hver.

The Opera House in Copenhagen could not be more different from the Norwegian in Oslo. While the Norwegian is reclining in a relaxed, white elegance, towers architect Henning Larsen's building in defiant self-confidence and daring energy. Evil tongues have called it a "air terminal". What is to be negative at such a comparison is not easy to say.
Henning Larsen himself was so dissatisfied with result that that tried to withdraw from the project, but was threatened to be held financially responsible for cost increases. Underlying this was the classic conflict between a well-known, respected and celebrated architect on one side and the client on the other. For some reason, a number of well known architects are of the opinion that the client has nothing to do with the design. Thus they disregard the client's right to obtain a building suited to serve his interest. On the other hand, it is untimely  to intervene in the details after the initial project has been approved, an intervention that often have roots in that one overestimate ones ability to see the whole picture and the details in context - not to mention a distrust of the choosen architect as a professional.
The present result is, in this case, certainly great, impressive and worthy of a national opera. One will unfortunately never know what this could have been if Henning Larsen's project had been completed without interference from the client's side.  
But what came out of this is certainly a building that can take your breath away.

2010.06.18. Operahuset i København. 
Olympus E-30. Zuiko Digital 2,8/ 12-60mm.

søndag 9. januar 2011

STAINED GLASS FRACTURES


























Gamle kirker trenger kontinuerlig vedlikehold. Her er glassbiter fra knuste blyglassvindu som er blitt restaurert. Elever ved formgivingsavdelingen på en videregående skole får bruke restene. Her har en av dem vist hvordan man kan skape billedmessig nytt og overraskende av biter som ellers ville endt som resirkulert glass.

Old churches need continuous maintenance. Here's glass fragments from shattered stained-glass windows that has been restored. Pupils in the design department at a secondary school are given the leftovers. Here, one of them has demonstrated how one can create a new and surprising visual art of bits that would otherwise have ended up as recycled glass.

2006.03.31. Budapest, Ungarn.
Minolta DiMage 7i. Minolta 2,8/ 7,2-50,8mm APO.